Hvordan skal Norge sikre tilgang til medisiner og medisinsk utstyr dersom en alvorlig krise eller krig rammer Europa? Det var det sentrale spørsmålet da Norsk Totalforsvarsforum inviterte til aktuell beredskapsdebatt i Arendalsuka 2026.
En kjent sårbarhet
Budskapet fra styreleder i Norsk Totalforsvarsforum, Kåre-Ludwig Jørgensen, var tydelig: Det hersker en felles utålmodighet og en økende erkjennelse av at Norge må styrke sin medisinske forsyningssikkerhet som en del av den samlede samfunnssikkerheten.
– Formålet med helseberedskap er å verne liv og helse og sikre medisinsk behandling i hverdagen, under kriser og i krig. Da må vi spørre oss om dagens forsyningssystem faktisk er robust nok i en tid preget av geopolitisk uro, mener Norsk Totalforsvarsforum og Kåre-Ludwig Jørgensen.
Denne bekymringen er ikke ny. Helsedirektoratet har tidligere pekt på flere svakheter i norsk legemiddelberedskap. Bare en marginal del av legemidlene som brukes i Norge idag produseres innenlands. Beredskapslagrene er i hovedsak lokalisert på det sentrale Østlandet. Flere lagre har mangelfullt innhold, og mange kommuner og apotek har begrensede lokale reserver. Samtidig er forsvarssektoren i liten grad integrert i den sivile helseberedskapens legemiddelsystem, til tross for at Forsvaret kan få store behov for leveranser i en krise eller krig. Konsekvensen av dette er at totalforsvarsevnen blir svekket dersom forsyningslinjene svikter over tid, og lagrene tømmes over noen uker eller måneder.
Norge har bare en helsetjeneste
Sjefslege i Hæren, oberstløytnant Jørn Einar Rasmussen, understreket at Forsvaret er helt avhengig av et velfungerende sivilt helsevesen.
– Forsvaret skal beskytte landet, men helsevesenet skal være vår samlede ressurs, alltid, sa Rasmussen. Han viste til erfaringer fra Ukraina og militære scenarioer som illustrerer hvor raskt mangel på medisiner og medisinsk materiell kan oppstå under konflikt. – Vi har scenarier som viser at mangler kan oppstå i løpet av dager og uker i områder med strid. I en krise vil helsevesenet få betydelig større belastning med langt flere skadde per døgn enn i normalsituasjonen.
Rasmussen advarte også mot Norges og Europas avhengighet av internasjonale og globale leverandørkjeder. – India og Kina produserer store deler av verdens generiske legemidler og viktige råstoffer for produksjon av en lang rekke legemidler. Vi må bygge opp mer av denne kapasiteten nærmere oss selv, og tenke nasjonalt, nordisk og europeisk rundt dette.
Rasmussen trakk også en parallell til internasjonale omprioriteringer av militært materiell. – Når USA prioriterer og styrer leveranser av våpensystemer og missiler til andre konfliktområder enn Ukraina fordi den geopolitiske uroen endrer seg, må vi også spørre oss om noe lignende kan skje for medisiner og medisinsk utstyr dersom en geopolitisk uro forverres eller flytter seg. Løsningen, mente Rasmussen, ligger i en kombinasjon av egenproduksjon, innovasjon og regionalt samarbeid. – Vi må tenke mer nasjonalt og nordisk enn før, fordi virkeligheten rundt oss krever nye vurderinger av hva som skal til.
Et helhetlig beredskapsansvar
Direktør Trygve Ottersen i Direktoratet for medisinske produkter (DMP) redegjorde for myndighetenes arbeid innenfor legemiddelområdet.
– Vi jobber med et helhetlig ansvar for nasjonal beredskap for legemidler og medisinsk utstyr, sa Ottersen.
Diskusjonen viste samtidig hvor omfattende utfordringen er. Beredskap handler ikke bare om lagre, men også om produksjonsevne, logistikk, kompetanse, distribusjon og tilgang til kritiske innsatsvarer.
Pandemien og Ukraina-krigen har endret alt
Prosjektleder Sylvia Brustad fra Norsk senter for beredskap og helseindustri (NOBHI) tegnet et bredt bilde av den nye sikkerhetspolitiske virkeligheten.
– Vi lever i en tid der beredskap og samfunnssikkerhet har fått et helt annet innhold enn for bare få år siden, sa Brustad.
Hun viste til pandemien som avslørte hvor sårbare globale forsyningskjeder er, og til krigen i Ukraina som har demonstrert hvordan medisiner, antibiotika, blodprodukter og medisinsk utstyr raskt blir strategiske ressurser.
Samtidig peker hun på en utvikling preget av økende geopolitisk rivalisering, cybertrusler, sabotasje mot kritisk infrastruktur og en opprustning i Europa som ikke har vært sett siden den kalde krigen.
– Medisinberedskap er ikke lenger bare et spørsmål for helsemyndighetene. Det er et spørsmål om nasjonal sikkerhet i både et militært og sivilt perspektiv.
Totalforsvar handler om mer enn soldater
Et gjennomgående tema under møtet var behovet for å utvide forståelsen av totalforsvaret. -Medisinberedskap er blant de viktigste delene av samfunnets samlede motstandskraft. Den utgjør fundamentet for at både soldater og sivile skal kunne tåle store belastninger over tid, sa Brustad.
Langvarige kriser krever mer enn lagre
Ifølge NOBHI kan dagens lagersystem fungere relativt godt ved kortvarige hendelser. Utfordringen oppstår dersom Europa rammes av en forsyningskrise som varer i seks måneder eller lenger. Da kan lagre alene bli utilstrekkelige.
-Det er ikke tvil om at Norge vil være tjent med å supplere beredskapslagrene med egen produksjonskapasitet og langsiktige beredskapsavtaler, sa Brustad. Hun understreket at dette er en beredskap må bygges i fredstid og i et bredt samarbeid mellom myndigheter og legemiddelindustrien.
– Vi kan ikke etablere ny helseindustri når krisen allerede har kommet. Vi kan heller ikke bygge nye forsyningskjeder når grensene er stengt. Vi er på overtid allerede i forhold til de nødvendige kapasitetsøkningene, mener Sylvia Brustad i NOBHI.
Kommunene får en nøkkelrolle
Et annet hovedpoeng er kommunenes betydning i den nasjonale helseberedskapen. Det er i kommunene innbyggerne bor, mottar hjemmesykepleie og får omsorgstjenester. Dermed er kommunal helseberedskap en avgjørende del av totalforsvaret.
NOBHI løfter fram fem områder som bør prioriteres i tida framover:
- Bygge sterkere produksjonskapasitet i Norge og Norden.
- Etablere bedre strategiske lagre av kritiske legemidler og medisinsk utstyr.
- Inngå langsiktige beredskapsavtaler mellom offentlig sektor og helseindustrien.
- Øke felles trening og øvelser mellom kommuner, helseforetak, Forsvaret, næringslivet og frivillige organisasjoner.
- Se investeringer i beredskap som en forsikring, ikke en kostnad.
En ny realisme
Møtet på Arendalsuka etterlot et felles og tydelig signal om at medisinsk forsyningssikkerhet ikke lenger kan behandles som et nisjeområde innen helseforvaltningen.
Krigen i Ukraina, erfaringene fra pandemien og den økende geopolitiske usikkerheten har gjort tilgang til medisiner og medisinsk utstyr til et spørsmål om nasjonal utholdenhet og forsvarsevne.
Sylvia Brustad oppsummerte på mange måter dagens utfordringsbilde: – Medisinberedskap handler ikke bare om medisiner. Det handler om tillit, samarbeid, planlegging, forskning, industri, kommuner og Forsvaret. Den viktigste beredskapen er den vi bygger i brede samarbeid før vi trenger den. Spørsmålet er hvor raskt myndighetene og samarbeidende aktører klarer å omsette den erkjennelsen til konkret handling som faktisk forsterker landets medisinske beredskap.
